Vegrer kvinnelige søkere seg for lederstillinger på UiT?

Publisert - Sist oppdatert
Fra UiT Norgs arktiske universitet, campus Tromsø. Foto: Lars Åke Andersen

Fra UiT Norgs arktiske universitet, campus Tromsø. Foto: Lars Åke Andersen

Rekruttering. Jeg sperret øynene opp da jeg så søkerlisten til stillingen som universitetsdirektør. Hvor er kvinnene, spør Ida-Elise S. Asplund, leder av Studentparlamentet ved UiT.

Norge ligger på verdenstoppen når det kommer til likestilling. Over langt tid har man jobbet målrettet med kvoteringsordninger og kulturendringer for å sikre likhet i representasjon mellom kjønnene. Likevel henger akademia bakpå når det kommer til likestillingen. I 2015 lå Norge på en 27. plass i Europa.

På UiT Norges arktiske universitet er vi særlig dyktige. Både ledergruppen og rektoratet består av drevne mennesker med et flertall av kvinner. Det er ikke hverdagskost i akademia. Likevel tar jeg ofte meg selv i å ta det for gitt. UiT er på mange måter best i klassen. Kanskje nettopp derfor sperret jeg opp øynene når jeg leste søkertallene til universitetsdirektørstillingen. Hvor ble det av klassens mester?

Universitetet benytter seg av rekrutter-ingsbyrået Experis for å finne egnede personer til institu-sjonens øverste leder-stillinger. Hvordan kan vi da ende opp uten en eneste kvinnelig søker?
Ida-Elise S. Asplund
Leder, Student-parlamentet UiT Norges arktiske universitet

En vellykket utlysningsprosess skal i følge UiTs egen likestillingsplan innebære minimum 40 prosent kvinnelige søkere. I år klarte universitetet å rekruttere ni personer. To av dem trakk seg. Alle var menn. Det samme fenomenet viste seg før jul, da 12 menn av til sammen 14 personer søkte på ulike dekanstillinger. Da valgte UiT å forlenge søknadsprosessen. Det syntes klokt, for uken etter var en tredje kvinnelig dekansøknad på plass. Hun fikk jobben.

Universitetet benytter seg av rekrutteringsbyrået Experis for å finne egnede personer til institusjonens øverste lederstillinger. Hvordan kan vi da ende opp uten en eneste kvinnelig søker? Når så få søker, er det ikke fordi det ikke finnes kvalifiserte kandidater, men fordi vi ikke klarer å nå dem. Det virker særlig paradoksalt når UiT kanskje er det universitetet med best forutsetninger.

Har de krevende omstruktureringsprosessene ved UiT gått på bekostning av likestillingsarbeidet? Gjør det lave antallet kvinnelige professorer at rekrutteringsgrunnlaget blir skjevt? Eller er ikke universitetssektoren attraktiv nok for kvinnelige toppledere i andre deler av forvaltningen og næringslivet?

Når UiT nå fyller 50 år, men enda ikke har hatt en kvinnelig universitetsdirektør, og heller ikke i år har en kvinnelig søker, kan man ikke skylde på tilfeldighetene. Det er et strukturelt problem som har festet seg i ryggraden vår over tid, og som det krever mer enn utvidete søknadsfrister for å løse.

Jeg får ofte høre «UiT har jo flest kvinnelige ledere. Vi er best på det». Så er vi ferdig snakka, for hvem gidder å ta kampen når den tilsynelatende er vunnet allerede? Men dagens kvinnelige ledere skal en gang gå av. Selv om UiT nå gjør det bra på likestillingsstatistikken, er det ikke gitt at fremtiden vil levere like godt. Det er ikke viljen det står på, men det svikter likevel ett sted. Skal UiT klare å nå sine egne mål om en vellykket utlysningsprosess, trenger vi de nødvendige verktøyene og en god kultur for å sikre at lederstillinger ved UiT får gode søkere av begge kjønn. Det handler om å skape et best mulig rekrutteringsgrunnlag.

Søknadene til dekanstillinger og nå universitetsdirektør minner oss på at likestillingsspørsmålet aldri mister relevans. For heller ikke kvinnebevegelsen kunne erklære seier for hver kamp de vant. Likestilling er fortsatt rykende aktuelt, som for 50 år siden ved Universitets grunnleggelse. Dersom vi mister fokuset mens vi hviler sedat på laurbærene, er sjansen stor for at vi går glipp av mange talenter.

Vi må erkjenne at glasstaket finnes, også på UiT Norges arktiske universitet.

Innlegget er først publisert på Nordnorsk Debatt

Film. «Utøya 22. juli» klarer noe jeg nesten ikke trodde var mulig. Den skaper et monument over de ungdommene som var der, både de som ble drept og de overlevende. Den plasserer terroristen på sidelinjen. Det har blitt en meget god film.

Ex.phil. — Jeg lurer på om man mangler store nok ambisjoner på vegne av de man utdanner, skriver filosof og OsloMet-stipendiat Knut Jørgen Vie. Han spør om OsloMet er umodent for ex.phil.

Cachefeed: v1.1 - Source - 23368f5c72e17329e1637280e4907d0e